mrs dalloway skisse

an ordinary mind on an ordinary day...

Look within and life, it seems, is very far from being ‘like this’. Examine for a moment an ordinary mind on an ordinary day. The mind receives a myriad impressions-trivial, fantastic, evanescent, or engraved with the sharpness of steel. From all sides they come, an incessant shower of innumerable atoms; and as they fall, as they shape themselves into the life of Monday or Tuesday, the accent falls differently from of old; the moments of importance came not here but there(...)Life is not a series of gig lamps symmetrically arranged; life is a luminous halo, a semitransparent envelope surrounding us from the beginning of consciousness to the end.

Virginia hadde vært en makan så god blogger.

Det er vår i Trondheim, kanskje i hele Norge, og iallefall på sørlandet. Smilla har blitt en apporterende flyndrehund i ferien, jeg har altfor mye å gjøre, og våknet med en tanke som pleier å komme hver vår - et slags ønske om å finne det som skal være sommermusikken. jeg pleier å ha en sånn greie vært år. noe som har litt tyngde, men er lett likevel, glad og fint. tror det blir jack johnson. fin musikk. jeg velger å tro at det er sant det virginia tviholdt på, og som göran tunström hang sine prosjekter på også - at livet formes av en rekke øyeblikk. om sommeren er øyeblikkene ekstra dyrebare, og kanskje også ekstra formende, derfor er det fint å sette litt filmmusikk til det. ikke noe dogme her, altså.

sometimes we wonder why, looking at the sun...

oppdatering fra Sørlandet, Norge:
Jeg har et veldig ambivalent forhold til denne delen av Norge. Det er ingen andre steder jeg evner å savne på denne måten, sånn at det kjennes inne i kroppen, at man nesten kan se det på huden min, innbiller jeg meg. Så det er å skli inn, ta bolig i et eller annet å komme hit. Samtidig er det jo et rart folkeslag, og ganske underholdende (les: jeg har vært i Grimstad i tre dager). Kjørte inn til Risør klokka 1145 idag, det er frisk pust og vakkert og behag. Mamma og jeg sitter nå og ser på branntårnet, havet og månen mens vi drikker hvitvin og spiser parma+melon. Jeg tenker at risør er et lite stykke Italia. Og folk er bra her. Kanskje er det der det ligger. Før dette har vi vært i grimstad, og Drammen. Smilla har hilst på familiens andre brune labrador, det var veldig underholdende.

Det var imidlertid noe som gjorde denne dagen rar, på en Hawaii.Oslo måte. En mann jeg kjente litt, dvs de eneste samtalene vi har hatt lød slik:
- Kan jeg hjelpe deg?
- E ville gjerne hatt en Genever.
- Bare sett deg du, så skal jeg komme bort til deg med den.

Jeg jobbet på Brasserie Krag, og han var en gammel mann med slange i nesa og ned i en sekk på ryggen og en søt hund. Ikveld gikk jeg en kveldstur forbi huset hans, da kona stod på trappa og skrek, og sykebilen kom. En time etterpå passerte jeg på nytt, og de slo opp den doble ytterdøra og bar ham ut i en hvit kiste som lyste i måneskinnet.
Og denne dagen hadde jeg tenkt mye på hvor fint det er å komme hit. Noen måtte altså dra. På tross av mye god Genever.

jeg måtte dele dette jeg tok med mobilen. smilla har løpings og går med hundetruse. jeg føler at jeg bidrar til å forstyrre naturens egne regler...og smilla likner på rocco og syns så syns på seg sjøl at hun vil ikke gå. se på sura...

det blir mye posting idag, kjeder meg litt. satt og kikket på dagbladets fantastiske dyrebilder, og da tenkte jeg på Inisheer, og alle hundene der. for de som ikke har vært på Inisheer, reis dit for alt i verden.


Och jag vill ta dig
dit där hundarna kan springa runt,ru-u-unt
hundar som oss

oss lungesyke imellom

jeg må bare syte litt. det vil jo ingen ende ta dette sykdomsmarerittet. lungebetennelsen min var liksom på vei ut, men nå er det bare vondt og ekkelt og slitsomt igjen, jeg får ikke sove om nettene og høres ut som en gammal dame. line er også syk. vi er 80 år gamle, virkelig. hun trenger sympati og gode ord her

om kvelden raker jeg løv

risør...igjen-hva skjer!? jeg fant dette bildet tatt fra Urbakken, det viser den gamle skoleveien min. Urbakken er veldig, veldig bratt, man kan ikke kjøre bil der (Camilla Løken kan, da) og jeg tror dette var den sprekeste tiden i livet mitt. Hver morgen gikk jeg her, i sol, snø, mørke eller glattisen. Og om vinteren husker var hele byen blåsvart om morgenen, mens himmelen var knallrød, oransje og gul, da pleide jeg å stoppe akkurat her, og stå der ganske lenge. Jeg husker at fiskebåten (e) kjørte på dette tidspunktet, det så ut som de kjørte ut i et stort rødt hjerte, og jeg hadde så lyst til å bli med dem...

Det gule huset er politistasjonen,og til høyre skimter man branntårnet. Det er et galleri. BRanntårent er veldig fint om kvelden, henger liksom og kikker ned på byen. Og så ser man rett på det fra mammas vindu. Taket nede til venstre hører til Aust Agder Blad, der jeg jobbet før. Vi hadde bena i vannet i pausen, for å si det sånn...

blogbug

hva er det med bloggen for tida? nå har det siste innlegget mitt fra fredag forsvunnet ut i løse luften, og det har også vært umulig å poste kommentarer i det siste. tulleblogger.com, sier jeg. har skikkelig vårfølelse, selv om det er kaldt ute. men det er noe med lyset. selv nå, klokka halv syv, er det ganske lyst, på en måte som minner om tidlig sommer, da lyset ligger litt tyngre over oss om kvelden.

og jeg gleder meg så til å komme til paradis risør, at jeg klarer nesten ikke vente. er så fint der på denne tida, med lyset (ja), lyden fra vannet (minner om venezia), de rene fasadene som myser seg inn i våren, urheia som lukter godt, havet som lukter godt, de små lydene fra torvet om morgenen når en selv, og resten av byen er i ferd med å strekke på beina, lyden fra mammas kaffetrakter, bakgården med den kalde steinveggen mot gresset,stillheten på kastellet om kvelden, i det hele tatt: den perfekte blandingen av lyd og stillhet. jeg kan nesten ikke vente.

sometimes we tip toe
sometimes we run
sometimes we wonder why, looking at the sun

skandinavia er et rart sted å være