Jeg var fristet til å skrive at hei og hå, eksperter i team er over, jeg går rundt som et friere menneske, og at turen til Mølen og Risør uka som har vært, var fin og hoppsann og slutt.
Videre kunne det derfor være fristende å si at sånn var det, noe særlig mer har jeg ikke tenkt/sett/hørt i det siste, men så er det nå engang slik at stillheten ofte er den som rommer mest; altså når man har mange tanker å si, tetter de seg til som i en av de traktene bestemor brukte da vi saftet bær på kjøkkenet i skogliveien 96 (det eneste som brøt idyllen, var bærkjøttet som tettet trakten, tenker jeg nå). Av dette, tystnaden.
Uka har egentlig vært voldsom på mange måter, selv om den har vært rolig. Noen dager lyser litt opp som supernovaer og får deg til å skjønne ting du bare har hatt i kroppen, men ikke helt skjønt ennå, eller tenkt på, eller forstått. Så blir du bare glad for at du ser det, akkurat som når man leser en setning og tenker: Ja! Akkurat slik!. Så er det sånn, og takk og pris for at man av og til kan se hva som er viktig og ikke, i lysglimt. Hva som er ekte, tenker jeg. Ikke bare hva som er mas og tomme hoder i steam. Det får man jo ikke tid til når Eksperter i Team har makta. Bare når man har hatt en sånn karusellaktig uke som dette, som egentlig har gått rolig for seg, mellom salte rullestein og hvite hus og jeg tror ikke det finnes noe finere enn Skandinavia.
Så nå har jeg kranglet med meg selv om Venezia (sjekka fly i august), eller Skandinavia (samsø!paradis!). det er ikke lett…
Men solen har varmet Trondheim i dag, det er fint. Fortsetter det i morgen, vil jeg løpe til marinen med sprettball og grill og mat i morgen ettermiddag. Kom, kom!
