Koster

Og jeg ser bare en eneste ting:vi er vakre.
Vi beveger oss vakkert. Vi er usigelig lykkelige.
Jeg tenker:det kommer av vinden. Av bølgenes drønn. Av det altfor sterke solskinnet mot de slette klippene. Det kommer ikke av oss. Naturen er sterkere enn oss, dens spiser seg inn i kroppen, trenger ut av bevisstheten, grublingen, relasjonsforstyrrelsene. Vi går krumbøyde og leter etter den perfekte stenen, vi stappet lommene fulle, vi legger dem til side, finner nye, vi er forferdelig barnslige, leken er større enn oss, leken overtar, det er bare perifert at disse kroppene er vi.

Havet går hvitt, seilene er hvite under en stor himmel, nedenfor veldige heder med lyng og kråkefot, ormfritt slynger de seg rundt bena under den tause vandringen hjemover.
(...)
Det er sant: jeg opplever de årlige dagene på denne øya som et besøk på et Hellig Sted.
Göran Tunström: Ventetid, 1993. (i påvente av min etterlengtede originalutgave)

Endelig Koster. Sydkoster. Sol, hav, en lukt som bare finnes på en øy, og likheten med Mølen. Kanskje derfor. Men mest av alt å gå veiene der noen tanker som ble til tekst tok form for lenge siden. Göran og Lena kjøper den gamle telegrafstasjonen og fra annen etasje skriver han. (ikke huset på bildet). Av og til skriver han også om Koster. Jeg tror ikke Tunström kunne skrevet som han gjorde uten Koster, tenker jeg nå.

Å sitte i den gamle sofaen hans med et glass Chablis midt på natten mens Linus gjengir noe av det han var, var ja - i alle fall att dra sig undan tiden och orten.