sometimes we wonder why, looking at the sun...

oppdatering fra Sørlandet, Norge:
Jeg har et veldig ambivalent forhold til denne delen av Norge. Det er ingen andre steder jeg evner å savne på denne måten, sånn at det kjennes inne i kroppen, at man nesten kan se det på huden min, innbiller jeg meg. Så det er å skli inn, ta bolig i et eller annet å komme hit. Samtidig er det jo et rart folkeslag, og ganske underholdende (les: jeg har vært i Grimstad i tre dager). Kjørte inn til Risør klokka 1145 idag, det er frisk pust og vakkert og behag. Mamma og jeg sitter nå og ser på branntårnet, havet og månen mens vi drikker hvitvin og spiser parma+melon. Jeg tenker at risør er et lite stykke Italia. Og folk er bra her. Kanskje er det der det ligger. Før dette har vi vært i grimstad, og Drammen. Smilla har hilst på familiens andre brune labrador, det var veldig underholdende.

Det var imidlertid noe som gjorde denne dagen rar, på en Hawaii.Oslo måte. En mann jeg kjente litt, dvs de eneste samtalene vi har hatt lød slik:
- Kan jeg hjelpe deg?
- E ville gjerne hatt en Genever.
- Bare sett deg du, så skal jeg komme bort til deg med den.

Jeg jobbet på Brasserie Krag, og han var en gammel mann med slange i nesa og ned i en sekk på ryggen og en søt hund. Ikveld gikk jeg en kveldstur forbi huset hans, da kona stod på trappa og skrek, og sykebilen kom. En time etterpå passerte jeg på nytt, og de slo opp den doble ytterdøra og bar ham ut i en hvit kiste som lyste i måneskinnet.
Og denne dagen hadde jeg tenkt mye på hvor fint det er å komme hit. Noen måtte altså dra. På tross av mye god Genever.