denne uka

skal jeg se Andy Warhol by Andy Warhol på Astrup Fearnley i Oslo, hvis alt går etter planen. Det gleder jeg meg til. Museet sier de ønsker å fremheve Warhols personlige ambisjoner, subjektivitet og bevissthet, og unngå de kjente klisjeene rundt ham. Det tror jeg de har klart, jeg tror utstillingen er engasjerende og forhåpentligvis krever den noe av publikum. Både i forhold til person og verk.

forslag til tåredryppende reality

som jeg skal bli rik på. Få landet til å gråte i kor i sofaen en kveld eller to i uka, samle seg med snop og lommetørkler. Tema: omplassering.
Ideen kom som et sting gjennom hodet under en strabasiøs tur med bikkja i formiddag, der aggresjonen var mildt sagt på max, hos meg. Skjerp deg, ellers blir det finn.no på deg, sa jeg. Hun brydde seg som vanlig ikke. Så tenkte jeg: hva om det faktisk skjedde. Og så for meg avskjeden, hvordan jeg lå på gulvet (uten røytehår)i mørket ei uke og bare ble tynnere og tristere. Og hvem skulle det vært liksom, som kunne overta så innkjørte vaner og et tross alt, morsomt og særegent sinn? Det måtte vært lange intervjurunder - derav ideen til reality. Jeg har det i boks. Det er bare å ringe. Men jeg skal ikke være den som kvitter meg med bikkja. Bare filme.