farvel, gunnar

Hvis noen hadde boka "Farvel, Rune" som barn, kombinert med et nært forhold til bamser som sjelfylte skapninger, skjønner de den følelsen vi satt med i går kveld.
Vi flytter. Det innebærer endel kasting, og jeg har vært streng. I går gikk det flere sekker på dynga. Det inkluderte to godt brukte hundetepper, samt Smillas gode venne Gunnar, en ganske diger bamse fra IKEA. Han har gjennomgått litt av hvert, kan jeg love. Såpass mye at de store riftene han hadde i halsen gjorde at alt fyllet kom ut av ham. (Fylla har altså skylla, i dette tilfellet). Så jeg stappet ham i en sekk og så en annen vei. Da vi kastet ham ned i avgrunnen i går, åpnet sekken seg, og Gunnar spratt ut og kikket opp på oss langt der nede fra. Vi kjørte så fort vi kunne hjem med dårlig samvittighet og klump i halsen. Jeg husker jeg lo godt av de voksne som ikke trodde bamser var levende. Plutselig var jeg en av dem sjøl, og det var ingen god følelse.

Lurer på om han ligger der ennå. Og det var så kaldt ute i natt.