avstand

har jeg et til tider trøblete forhold til. samtidig er det kanskje i dette krysningspunktet mellom tid og rom at både forventninger og konkrete rom gir oss litt vital motstand. For eksempel ble jeg i går minnet om at jeg savner denne gata mye, og når noen forteller deg at det er for lenge siden, og at Lille vokser uten at de får ta del i det hver eneste dag som de gjerne vil, blir det først trist, så veldig fint. Fordi man bare kan gjøre sitt beste for å av og til eliminere avstanden, og fordi man er priviligert og resten har jo Moren Vesaas sagt mye bedre allerede, om avstand.

Så kanskje skal den avstanden minskes betraktelig om litt. Håper.

"Binders slengt ut på måfå, filterløse sigaretter, støvfnugg som aldri hviler, barn som roper, et kirkespir, en håndbevegelse, en strittende skog, en matinéforestilling, tusjpennen som lekker, venterommet med bildet fra Yokohama, håret som floker seg, en kanyle, Laurent de La Hires maleri Theseus finner sin fars sverd fra 1634, fuglene som synger hver gang sollyset treffer buret, det rørende ved historien om Ludvig XVII, hagen der alt synes å være dødt, og reklameplakatene med sin stråleglans, skiferhellene der sølen har størknet..."

Å snakke med noen som har skrevet noe av det beste du har lest, lenge - og som svarer deg like fint som romanteksten, er avstand på lavt nivå. Noen har bare skjønt det, tenker jeg da.

Men nå: å gå. eller kunsten å spise masse, drikke masse, se masse og ha tid. til å tenke en tanke helt ut. det blir egentlig det beste. over brostein og vital avstand. gleder meg.