long may you run

midt i en ellers fullstendig kaotisk hverdag, tok vi et avbrekk - og lite ante jeg egentlig hvor stort det avbrekket skulle bli. det er kosmoramatider her nå, og i den forbindelse hadde de jammen klart å få tak i Heart of Hold, Neil Youngs helt ny konsertfilm.
Det var så stort. Jeg bytta på og le/grine fra jeg satte meg ned i setet. Det var mesterlig utført av kamerafolkene, ikke minst. Strippet ned til kun noen kommentarer fra Neil på vei til konserten i starten (heia Nashville!) og resten var vi altså bare på konsert. Veldig tett på konsert. Det var et gigantisk ensemble på scenen, fra Pegi og Emmylou til mannen med kosten og den gigantiske nesa. Og Neil var inne i musikken hele tida, og da ble vi det også. I Novas største sal utspilte det seg magi, og jeg var helt utslitt da det var over. To timer med pur lykke, og en helt gigantisk strøm av erindringer. Det tar på. Men konsert er best på kino.
Sail along, sail along silver moon
Don't be blue
Throw shadows in my room
I know in time we'll meet again
We come and go that way, my friend
It's part of me and part of you
I'll always be a part of you