”Det lille, men så skarpe og tydelige håret ditt strekker seg etter vinden og du myser morskt ned i sanden. Den er alt du vet akkurat nå. Du vet ikke at jeg ser på deg, at klokken snart er ett, at det går en plenklipper i hagen ved siden av. Alt du vet, hele viljen din er lagt ned i dette spadetaket med jord som snart fyller den gule bøtta. Samtidig er det en ro inne i deg som kommer til uttrykk ved at du ikke snur deg for å se etter meg, ikke tar blikket fra spaden, bare følger den, sakte, blå plastikk mot lys jord.”

Jeg skal snart forsøke å si noe om 2007.
Med No one is ever gonna love you more than I do som soundtrack inn i 2008.
Bare et øyeblikk,