Evelyn Waugh was a man

Lost in Translation, alltid alltid alltid. Blir aldri ferdig med den. Det er en film som kan settes ut i live, den er liksom en mikroutgave av universelle fakta, sånn jeg ser det. Altså:

26:37 – 28:00: sånne situasjoner som det finnes så mange av, og som tar livet av deg fordi du lurer på om det egentlig finnes noe under overflaten overhodet, eller om månen kanskje er et ok sted likevel.
26:12-38:25: samme som over, bare gang det med ca en million. Jeg elsker måten hun bare svarer: ”no?”… Hahaha.
28:47-39:20: for en fantastisk enkel måte å bruke en sliten metafor på. Prison break = world break. På den annen side er jeg håpløst svak for pack your bags, run away – temaer. Men man trenger ikke alltid stikke så langt sånn rent fysisk. Det roper denne filmen.
50:28-51:39: så mye sort sol og humor og tårer på en gang, komprimert, kan pakkes ut og brukes hele tiden.
52:27-53:39: by, lys og mørke, blankt, glitrende, annerledes, bil - euforisk.
58:35-59:51: det er gyldne øyeblikk når en samtale går i to analoge bevegelser: den med ord, og den uten. Hey, what´s with the straight face?
01:01:27-01:02:20: det er også gyldne øyeblikk når en samtale går i to analoge bevegelser: den med ord som man ikke forstår, og den uten, som man forstår. Damene bak fungerer nesten som koret i de antikke komediene. Latterkrampe.
01:05:08-01:05:53: de gangene man kan ta igjen for de 99% med situasjonene som likner punkt 1. Overveldende.
01:07:23-01:13:20: these are the days to remember.
01:33:56-ut: Listen to the girl/As she takes on half the world